De gamle, norrøne folka her til lands hadde en litt snever innskrenking av verden der dens ytterpunkt blir voktet av den veldige Midgardsormen. En barriere mot videre eventyr og personlig utvikling, med mindre du er Fenrisulven på selve Ragnarok. Kanskje var Midgardsormen en slags datidens jantelov, som trua på at klokskap kom av å ofre synet på det ene øyet og at makt kom av magiske gjenstander som påvirket vær og lynne. Kanskje har vi vår egen Midgardsorm iblant oss. En barriere vi konstant forsterker til det blir helt fullt på innsiden og alt til slutt bare ramler ut.
Valgkampen er i gang, og på mange måter er det som om hele landet skal samles på Åsgårdsuka til sensommerting og holmgang på vollen. Som vanlig er det allianser i sving og gruppene er i full gang med å samle seg. Noen nykommere har funnet veien og roper høyere enn andre for å markere seg. Med seg på tinget har de høy selvtillit og lite innhold. Sånt liker de yngre, eller alle som setter pris på dramatikken i oppkonstruerte konflikter med meningsløse tulleord. De mer erfarne holder seg tilbakelent og snakker om tiden som var før som om det var bedre, skjønt de troppet opp med mer gull og edelstener enn forrige gang.
Politikk handler om alle avgjørelser i et samfunn, fra de detaljerte nede på mikronivå innad i egen ætt, til de større på makronivå som gjør det lettere å komme til tinget på likeverdig grunnlag. I oppkjøringen til årets Arendalsuke i dette gudsforlatte valgår 2025, hamres det løs på utfordringer i samfunnet.
Ikke er skolen norsk nok. Ikke er straffene strenge nok. Ikke er folk interessert i å jobbe nok. Ikke får de formuende beholde nok av sin akkumulerte rikdom som de angivelig skal spre av seg nedover på allmuen. Som om trellen blir fri av å jobbe gratis for høvdingen. Som om hvor norsk du er avgjøres av om du har lest Ibsen men ikke forstår hva han problematiserer. Som om ikke risikoen for rikdom er verdt på ta selv om du kan havne bak lås og slå i femti år.
Resultatet er at vi låser oss inne i en merkelig sfære. Ei boble av maktesløshet holdt på plass av en Midgardsorm vi har skapt helt selv. En trykkoker klar til å eksplodere i et metaforisk Ragnarok der ingen stoler på hverandre, ingen ser nytten av å jobbe frem smartere løsninger, alle har glemt hvor effektive man ble av å tenke nytt i stedet for gammelt.
Kanskje bruker vi penger feil. Kanskje vokser vi ikke like fort som andre. Kanskje er det dumt med likeverdige tjenester over hele fjøla.
Bare vi ikke vekker Fenrisulven før det er for sent.
Og hvis du er våken har du også fått med deg at jeg har brukt referanser helt feil her.
